Hva skal en si... På skogsturen idag, i et mildt, vindfullt og klissbløtt høstvær kom skuddsjansene på ei snor. Først letter en orrhane like nedenfor meg, i ei bratt skråning. Da hadde Ergo vært kjempelenge borte og jeg har mistanke om at han har stått. Men jeg var bare på en trimtur, uten hagle forstått. Så skimter jeg noe hvitt som beveger seg nede på ei myr. Ergo støter haren, som tar straka vegen opp mot meg og Anna som jeg kommanderer til å sitte i ro. Helt uvirkelig, han er kritthvit og tror nok at Anna er en artsfrende, like hvit som han. Både ho og jeg kan kjenne haresteiklukta komme sivende, og da klarer jeg ikke holde meg lengre. Ikke verdig en faseI instruktør, men hva skal en gjøre når det rykker i skuddfingeren som ikke ha noe å rykke på??? Ikke kom å si at dere ikke ville gjort følgende dere og... :I det haren bare er 1 meter unna Anna som nå sitter i stand klarer jeg ikke holde meg, jeg kan nesten skryke haremann over ryggen idet jeg kommanderer "APPORT ANNA"!! Ho var der og da min eneste sjanse til å få en haresteik til bursdagsmiddag. Ho er ikke sein å be, ho rykker til og haren flyr i lufta, men kommer seg unna, Anna holder harelosen i 3 minutter og jeg skimter ho nesten 1 km unna etter 5 minutter, da er ho på tur inn og har gitt opp jakta. Hadde det ikke vært for at ho i spranget kræsjet med ei bjørk i brattlia, ja da ville vi hatt haresteik nr II for i år : ))
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar